Archive for oktober, 2010

oktober 31, 2010

Tilfeldig-frittata

Jeg pleide å bli skikkelig sint når folk som delte oppskrifter ikke oppga nøyaktige mål og evt metoder.  Matlaging er utrolig skummelt når man ikke helt vet opp og ned på kjøkkenet, og kanskje har lite erfaring med hvordan én ting reagerer med en annen, og tilsvarende problematikk.   Jeg lærer fortsatt nye ting – for eksempel har det tatt meg sikkert et års ergrelse å endelig slå meg til ro med at creme fraiche skiller seg og blir ulekker når den varmes for mye / for lenge –  men jeg er ikke så redd lenger.

Noe som blir tydelig når jeg nå har slengt sammen en stor porsjon restemat. (Jeg har et kjøkken jeg må spise meg ut av så godt det lar seg gjøre, siden jeg er på flyttefot…)

Man tager vad man haver!

  • 3 hele egg
  • 3 eggeplommer
  • en dæsj kremfløte (ca en desiliter?)
  • 1 boks ricotta-ost
  • 1 pakke «spicy chicken sausage» (fra sommerens grill-sortiment på Rema)
  • sånn ca 300g frossen spinat
  • salt, pepper, paprikakrydder
  • resten av et glass feta-terninger

Det kan være riktig fornøyelig å lage mat etter den generelle filosofien «alt som smaker godt»…

Her begynte jeg med å først steke pølsene (kuttet i skiver). La dem til side og freste den frosne spinaten med massevis av meierismør til den ikke var så innmari frossen lenger, og fint spredt utover (den store, store) stekepannen.  Helte over fetaost-terninger, og omtrent halvparten av pølseskivene.  Deretter  blandingen av egg / eggeplommer / fløte / ricotta-ost, denne kjørte jeg i mixebollen mens jeg tok meg av det øvrige.    Deretter et godt dryss paprikakrydder, og resten av pølseskivene, sånn noenlunde jevnt fordelt på toppen.

Hele pannen inn i stekeovnen på 180 grader, i ca 30 minutter. (Eller litt mindre – min ble lett brunet på toppen…)  Mm, nam!

 

Advertisements
Stikkord: , , , ,
oktober 27, 2010

Forsmedelig kjedelig

Nåh! Det blir ikke mye spennende matlaging av å ha bihulebetennelse, heller – dessverre.  Nå har jeg levd nesten utelukkende på pepsi max, oversaltet gatekjøkken-kjøtt og atkins-barer i mange dager.  Sånt blir ikke skrotten lykkelig av, og det merkes. (Men jeg trøster meg med at det kunne vært så mye verre, hver gang jeg kaster lange blikk etter iskrem-skapene på butikken…)

Nå begynner jeg så smått å drikke menneskelige mengder vann igjen,  og jeg har en pakke store nakkekoteletter jeg skal legge i ovnen straks.  Krysser fingrene for at dette er konstruktivt for snarlig bedring.  Kanskje klarer jeg også å bygge meg en improvisert frittata/omelett – for i skapet har jeg store egg, en pakke bacon, en boks ricotta-ost – og spinat i både hermetisert og frossen utgave.  Mulighetene er der, men jeg gidder ikke å lage god mat før smaksløkene er på lag med meg igjen…

En lykkerapport til sist:  Etter godt og vel tyve kilos vekttap begynner jeg omsider å forstå selv at jeg har krympet. Siste noterte symptom var da jeg trædde på meg skjørt og ullstrømpebukser og ikke rev meg i håret over kne-valken.  Det er jo ingen kne-valk der lenger!

oktober 19, 2010

Matlei

Jeg har, ikke overraskende, gått noe lei av kjøttkaker i denne omgang. Matinntaket mitt er jevnt over mindre enn det burde være, så i dag handlet jeg med «noe forfriskende» som motivasjon.    Det ble til en kinakål – jeg har tenkt å bruke blader som wraps,  og da hadde isbergsalat egentlig vært bedre, men sistnevnte pleier å ha så uhyrlig dårlig levetid i kjøleskapet mitt.  Æææsj, vissen grønnsak…

Wraps, altså.  I tillegg ble det med noe røkt ørretfilet og kokt skinke.  Hjemme hadde jeg allerede gouda, smøreost, og creme fraiche.  Annet potensielt wrap-fyll er selvfølgelig egg og assortert kjøtt.

Men betyr matlei at jeg er kjøttlei? – Såvisst ikke, det ble åpenbart da jeg så at det lå grillet ribbe i varmmat-disken på Meny…

Stikkord: , ,
oktober 18, 2010

Frokostfjas

En av de viktigste tingene jeg har lært siden jeg la om kostholdet – som tok meg forholdsvis lang tid å lære – er at et måltid kan være hva som helst.  Det trenger på ingen måte å være et «gjenkjennelig» format.  En frokost trenger ikke å være en brødskive, en salat, en omelett, etc.   I dag har jeg bare plukket sammen rester og ting jeg hadde lyst på fra kjøleskapet.  Og så har jeg tatt et lekkert webcam-bilde av det:

Hva er det du ser her? Jo – det er:

  • 2 store skiver roastbeef
  • 1 oppkuttet liten avocado med maaasse pepper
  • et par klatter Creme Fraiche
  • noen dråper hot chilisaus
  • litt deilig Reybino-ost ved siden av (en myk ost, men bedre smak enn Brie, synes jeg)

Sånn kan altså en frokost foregå. Og her er det virkelig mye mat – sånn ved nærmere vurdering tror jeg ikke jeg klarer å få i meg mer enn halvparten. Øynene mine er alltid mer sultne enn magen…

oktober 12, 2010

Er du syk eller lat?

Kari Jaquesson har vært frempå de siste dagene med kategoriske uttalelser om at fedme, det er ikke en sykdom man har, feit er noe man er.   Jeg tror motivasjonen bak dette er å «gi» ansvaret tilbake til individet,  og akkurat den biten forstår jeg – det er alltid bedre å være aktivt engasjert i å løse problemer som kan løses, enn å sitte passivt bak en endelig betegnelse.   Men Kari tror at trim er det eneste svaret når man vil slutte å være feit, og da er vi uenige.

Først og fremst må det jo understrekes at hun er altfor kategorisk med denne påstanden;  mange som er overvektige har blitt det som konsekvens av helsekomplikasjoner.   Selv har jeg en ME-diagnose som innebærer det som kalles «treningsintoleranse», og jeg hater det, men jeg blir altså bare dårligere, ikke bedre, av å pushe meg selv slik de fleste treningsopplegg foreskriver. Jeg gjør det jeg kan; jeg spaserer gjerne noen kilometer daglig,  men selv det er vanskelig når muskler og nerver ikke er med på laget.    Kjære Kari, jeg har pådratt meg en umedisinerbar akillessenebetennelse uten å ha gjort annet enn å spasere bedagelig i riktig fornuftige sko; hva hadde hendt med meg om jeg hadde jogget? …

Men jeg er heldig;  jeg har ikke PCOS,  stoffskiftet mitt er ikke så lavt at jeg har fått medisiner for det,  og jeg bruker ikke jevnlig medisiner som medfører apetittøkning eller betydelige hormonendringer.     Det jeg derimot har, er et avhengighetsforhold til hvete og sukker.   Når jeg ikke spiser disse tingene, er det ikke et tema – da er jeg rolig i kroppen, nærmer meg normalvekt,  spiser nesten i underkant av anbefalt kaloriinntak,  og alt er fryd og gammen. Jeg har kontroll.  Hadde jeg alltid spist som jeg spiser nå, hadde jeg aldri utviklet et overvektsproblem.

Men sannheten er at jeg har vært omtrent den karikaturen Kari skisserer når hun snakker om overvektige generelt;  de som spiser en pose potetgull og melkesjokolade «hele dagen» og aldri, aldri får nok.   Det er både skam og nederlag i bunnen av den handlekurven som er fylt med Kims og Maarud og Freia og hvitt brød og kanskje et par epler som «alibi».   Jeg husker at jeg av og til kjøpte sugerørpakker eller oppjusterte mengder av noe for å få handelen min til å ligne innkjøp til en fest eller et selskap.   Det var så pinlig.

Og det stoppet meg ikke!  For så fort det var overstått kunne jeg komme meg hjem og spise meg rolig og komatøs igjen på sukker og brød.

Er dette slik «folk flest» har det i forhold til potetgullposen sin?   Jeg har tidligere vært kjederøyker i 40-om-dagen-klassen, og kuttet ut røyken omtrent på dagen, da jeg bestemte meg for å se om jeg kunne.    Det gikk helt fint; jeg har aldri, aldri opplevd nikotin-cravings,  og i alle fall ikke på samme nivå som sukkerbehovet som kunne sende meg ned gata til 7-11 midt på natten.

Jeg valgte, heldigvis, å aktivt engasjere meg i å løse mitt fedmeproblem – som jeg, når jeg legger godviljen til, antar at er det Kari Jaquesson egentlig vil at vi skal gjøre.  Jeg har tatt ansvar, og nå vet jeg at jeg er en «alkis», og at på samme måte som en tidligere alkoholiker ikke kan ta «bare en liten dram»,  kan heller ikke jeg ta «bare en liten porsjon sjokoladeiskrem, bare i kveld».    Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å falle i sukkerfella igjen – for det gjør jeg nesten helt sikkert- men det er en vanvittig kamp å dra seg ut av det igjen,  og på alle måter til det beste å bare holde seg på «vannvogna».

Men jeg mistenker at Kari J. ikke tar stilling til eksistensen av sukkeravhengighet.  Hun har gitt ut kokebok med tittelen «Ketsjup er ålreit», og om vi antar at hun snakker om erkenorsk Idun Ketchup,  så er det altså en tomatpuré med omtrent 20% rent sukkerinnhold –  og det er virkelig ikke ålreit.

oktober 11, 2010

Lykkelig bearnaise!

Se på den vakre og velformede bearnaisesausen oppå disse biffstrimlene!

 

Nå regner jeg med at du nikker og reflekterer over hvor fin saus jeg har laget (og ikke, for eksempel, at det ser kjedelig ut å bare spise denne tallerkenen til middag – jeg skal love at jeg ble mett, men innrømmer at litt grønn asparges hadde vært prikken over i’en i dag).

Jeg er kry fordi dette er den første bearnaisesausen jeg har klart å lage med suksess fra bunnen av – bortsett fra aller første gang jeg prøvde, da fikk jeg det til, men aldri etterpå. Sånt kalles ekkel nybegynnerflaks og gir urealistiske forventninger når man skal forsøke å diske opp til middag hos familie.   Da skiller nemlig sausen seg så fort du blunker.  Denne gangen fulgte jeg en metode jeg fant beskrevet på lavkarbo-forumet, og den fungerte over all forventning.

Begynn med to eggeplommer og 1-2 korker bearnaise-essens (eller hvitvinseddik, eller sitronsaft… så lenge det er noe surt, bør det fungere). Visp sammen (ballongvisp) i kjele på lav varme.  (Veeeldig lav – dette må aldri komme i nærheten av å koke!)   Ved siden av har du ca 100g smør, kuttet opp i små terninger.  Når det har kommet litt varme i kjelen begynner du å slippe oppi én og én smørterning mens du hele tiden visper. Når en terning har smeltet, slipper du oppi neste.   Det føles tidkrevende, og døgenikter som meg kjenner det godt i vispe-armen,  men du verden så fint det ble!   Når alt smøret er vispet inn, tar du kjelen av komfyren og blander inn så mye du ønsker av estragon og evt pepper.

Mmm, bearnaise!

oktober 11, 2010

Fløtestekt agurk

Har det noengang falt deg inn å steke agurk i pannen? – Jeg hadde aldri tenkt på det før jeg hørte en tv-kokk nevne det litt sånn i forbifarten.  Men da måtte jeg selvfølgelig prøve, også.

Først skrellet jeg en agurk med ostehøvel og kuttet den i stenger.  La oppi stekepanne på middels-høy varme,  meierismør i panna.  Brunet lett.

Så hadde jeg på masse pepper og en skvett kremfløte. Ifølge tv-kokkemannen skulle det bare være nok fløte til å danne litt saus, men jeg oppdaget at det skulle en god dæsj til,siden det trakk rett inn i agurken.

Ideelt sett skulle det visst være en god mengde fersk mynte involvert her. Det hadde ikke jeg for hånden, så jeg brukte istedet en sjenerøs mengde tørket timian (fra IKEA!) – det endte egentlig med å smake fryktelig lite, men selve agurken var veldig lovende. Jeg skal prøve dette igjen, men da med mye mer og sterkere krydder – jeg tror det må være chili, og kanskje litt lime?

Servert med et par striper dijonsennep og en opphakket svensk lavkarbo-pølse, siden det var det jeg hadde tilgjengelig. Litt lite smak denne gangen altså, men idéen går ikke i glemmeboken!

oktober 11, 2010

Junkfood

Jeg har ikke på noen måte vært villig til å gi avkall på gatekjøkkenmat, i min kostomleggingsprosess. Ikke er det nødvendig, heller.  Ulempen er at denne typen mat er svært salt i forhold til hva jeg ellers spiser, så jeg samler ofte 1-2 kilo vann etter et «utemåltid».   Men vann, det forsvinner igjen!

Det er fullt mulig å få den «syndige» matgleden uten at det involverer masse karbohydrater.   På Burger King kan man feks bestille en burgermeny med sidesalat istedet for pommes frites;  jeg pleier da å ta vekk brødet og legge burger og ost oppi salaten og spise med kniv og gaffel som følger med.  Knallgodt – og jeg blir mer enn mett nok.     Om det er kebab som står på menyen bestiller jeg en kebabmiddag uten pommes frites og mais, gjerne med ekstra kjøtt/salat.  Vær obs på at «vanlig» kebabkjøtt inneholder en del mel, så velg kylling eller eventuelle tilgjengelige «rent kjøtt»-alternativer (mange steder har dette, min lokale sjappe har deilig rent storfekjøtt på menyen).

Som nevnt først er det høyt saltinnhold i slik mat, så jeg begrenser det (om ikke annet) til helgene, med godt selskap og tv-serier.  Man trenger nemlig ikke å være den der stereotype helsebevisste figuren med rasende brokkolibuketter, bare fordi man passer på hva man spiser…

oktober 7, 2010

Pannekakelapper

Jeg har alltid elsket vafler og pannekaker,  så jeg er temmelig lykkelig når jeg kan lage velsmakende lavkarbo-varianter.   De siste dagene har jeg hatt en stor bolle pannekakedeig i kjøleskapet, laget etter en oppskrift fra lavkarbo-forumet:

  • 6 egg
  • 1 boks Cottage Cheese
  • 1/2 boks rømme
  • 1/2 boks fløte
  • Johannesbrødkjernemel (jeg brukte 3 ts – kunne godt ha brukt en til)
  • Splenda etter smak (jeg brukte 1 ss)
  • Bakepulver glemte jeg! Gikk fint uten.

Røra mi ble litt utfordrende å steke pene lapper av,  men med litt prøving og feiling gikk det på et vis. Viktig med uhorvelige mengder meierismør i pannen. Ikke lett å lage dem som store pannekaker, for det er vanskelig å snu dem.

Stor panne – liten lapp, hehe.  Jeg kan bare beklage kombinasjonen av dårlig belyst kjøkken og mobiltelefonkamera, det blir ikke veldig staselige bilder av sånt.

Én pen og et par litt fillete lapper.  Dette var middagen min i går – jeg er ikke noe glad i søtt pannekaketilbehør ala syltetøy, så jeg spiste disse med hvit castello og et par klatter rømme med urter. Mmm, søtt og salt og ostete! Dersom man ønsker seg syltetøy finnes det dog noe fra Nora uten tilsatt sukker, såvidt jeg har oppfattet.

Stikkord: ,
oktober 4, 2010

Vilje og motstand

De siste par månedene har jeg vært en smule funksjonshemmet. Min høyre fot er nemlig lite samarbeidsvillig; den gjør vondt og responderer ikke på NSAIDer, ikke engang kortison. Etter røntgen og MR er likevel teorien at det er betennelser som er problemet; i flertall.   En (eller to) ved stortåa, og en i akilles-senen.  På samme fot, altså.   Det hele er veldig pussig, både på grunn av den manglende responsen på medisinering, og det at, vel – akillessenebetennelse – det er sånt man får av overbelastning og/eller fæle sko.  Skoene mine er snille, og jeg og ME’en min legger ikke akkurat ut på sprint i hytt og pine.

Den eneste aktiviteten jeg har utført i forkant av dette er en del gåing, hit og dit i byen, i rolig tempo – gåturer jeg liker godt og savner veldig nå som jeg har fått streng beskjed om å respektere smerten og sitte stille, og gruer meg til å bære klesvask gjennom bakgården, fordi det kommer til å gjøre vondt.  Jeg blir rett og slett litt stir crazy (sånn… hyttegalskap?)  av å ikke kunne gå et par kilometer når jeg føler for det.

Så jeg lurer på om jeg for eksempel skulle prøve annen aktivitet som ikke avhenger av høyrebeinet mitt. Litt styrketrening, for eksempel; det er ingen tvil om at jeg har godt av litt muskelbygging, her er det bare fordeler å hente.  Men tør jeg noe sånt? Det er ennå flere måneder til jeg eventuelt får møte en fysioterapeut med tilknytning til ME-senteret, men på det tidspunktet håper jeg jo virkelig at jeg kan igjen.

Jeg får prøve å samle flere idéer. Godt lesestoff og strategispill er dessverre liten hjelp for behovet for luft og varierte omgivelser.