Archive for ‘Legeme’

august 23, 2011

Oljer som kosttilskudd

De siste 5-6 ukene har jeg fått i meg 2 spiseskjeer extra virgin kokosolje og 2 spiseskjeer Udo’s choice hver dag.  Det begynte som et eksperiment, men nå kan jeg begrunne det, siden jeg har opplevd svært god effekt av oljeregimet mitt:  Vekta beveger seg i riktig retning (Jeg er snaue fem kilo unna normalvekt nå, så det går sakte i svingene) – og den tørre, røde, knudrete huden på armene mine er betraktelig redusert. Nesten helt borte!

Effekten på huden bekrefter for meg at jeg nå får i meg fettsyrer jeg ikke har klart å tilføre gjennom kostholdet forøvrig, på tross av at fettprosenten i dagsinntaket mitt er svært høy.  Så dette kommer jeg til å fortsette med!  Kanskje jeg får slippe den vanlige «vinterpanna»?  Om vinteren får jeg tradisjonelt røde nupper i panna også, sammen med uttørkede flekker over kinnbeina.

Jeg har i tillegg stort sett arrangert matdagene mine i et mønster som involverer en viss periodisk faste.  Om morgenen inntar jeg et par spiseskjeer oljer.  Deretter spiser jeg et solid måltid i 12-tida,  og et til i 4-tida på ettermiddagen.  Sånn holder jeg meg god og mett, og er ikke sulten eller fysen utpå kvelden.   For meg virker det som om dette fungerer mye bedre for kroppen min enn å insistere på hyppigere måltider. For andre vil det være annerledes – det er viktig å bruke sin egen kropp som læremester, og ikke henge seg opp i hva som fungerer for alle andre.

Oljene jeg bruker er forresten ganske dyre i norske helsekostbutikker – det er billigere for meg å bestille fra USA enn å gå de tre kvartalene til nærmeste utsalg og handle der…

juni 9, 2011

Fiskekvaler

Jeg får elveblest av fisk.   Dette har tatt en stund å finne ut, siden jeg aldri har vært spesielt flink til å spise fisk, men jeg har ofte lagret oppskrifter med laks og makrell og hatt gode forsetter om å spise mer av det.  Nå tror jeg imidlertid ikke at det er så lurt, siden jeg reagerer med kløende rødt utslett på både sashimi av diverse rød/hvit fisk og skalldyr,  makrell i tomat, og laksefilet – som er de fisketingene jeg har spist det siste halvåret og notert elveblest-respons på.    Har aldri fått påvist allergi for noen matvare, men jeg husker 2-3 svært hissige elveblestutbrudd i barndommen, som kan ha vært knyttet til krepsehaler, for eksempel.

I alle tilfelle så er det nok ikke så lurt å prøve å spise mat som gir slike reaksjoner – så jeg bør nok slå meg til ro med at fisk ikke er for meg.  Synd, for jeg klarer jo ikke å slutte å tenke på det som «supermat»…

april 11, 2011

Rosenkål, mosenkål

Ja, det er litt stille for tiden.  Jeg er i en spennende periode som kroniker og pasient. For første gang har jeg fått komme inn i et opplegg med regelmessig oppfølging og flere spesialiserte utredninger – det er litt stressende, men fint å lære mer om alt.  Jeg har en god periode, energimessig, og prøver å bruke den på å gjøre de tingene jeg har mest lyst til å gjøre.    Spaserturer i nesten-varm vårsol, for eksempel!

Samtidig konsumeres det mye iste – i dag en iset kanne med lapsang souchong og et par sitronskiver, spesielt og velsmakende – og jeg bruker den nye Magic Bullet-maskinen min til å lage eggemelk-kaffedrikker med kokosfett.    Maten er stort sett praktisk rettet – i dag har jeg feks laget puré av en hel pose frossen rosenkål, smør og smøreost.   Slike grønnsakspuréer kan stappes fulle av godt fett, og er hendige å forsyne seg av i flere dager, ved siden av bacon eller nakkekotelett eller kyllingspyd, osv.

Og så er det sent på kveld og jeg sitter og gleder meg over at jeg er oppe sent fordi jeg har vært engasjert i et prosjekt, og ikke bare fordi jeg ikke får sove.  Hurra!

januar 19, 2011

Til hektene igjen

Ja, der ble det stille en stund, gitt.  Først en bakterieinfeksjon,  og deretter en ukes mareritt-tilstand etter en spinalpunksjon (ryggmargsprøve).  Har ikke tenkt å beskrive i detalj, men det endte med intravenøs næring og overnatting på sykehus, ææsj.  Jeg skrangler fortsatt litt, men nå klarer jeg i alle fall å stå på beina lenge nok til å, for eksempel, steke meg en omelett med kjøttdeig og tomatpuré.  Hurra!

Vil også nevne at jeg ga meg selv Sofie Hexebergs nye oppskriftsbok i gave, og den er veldig fin!    Skal prøve ut flere måltidsforslag derfra.   Kjempefin bok å gi til nybegynnere og andre som er veldig usikre på hva man egentlig kan spise med et lavkarbo-kosthold, forresten – inneholder til og med et par ferdig sammensatte ukesmenyer.   Jeg vet jeg hadde satt pris på noe sånt da jeg la om kostholdet,  så dette er fine greier.

Nå sitter jeg og venter på at min nye bestevenn skal komme hjem –tørketrommelen!  Yess!

oktober 27, 2010

Forsmedelig kjedelig

Nåh! Det blir ikke mye spennende matlaging av å ha bihulebetennelse, heller – dessverre.  Nå har jeg levd nesten utelukkende på pepsi max, oversaltet gatekjøkken-kjøtt og atkins-barer i mange dager.  Sånt blir ikke skrotten lykkelig av, og det merkes. (Men jeg trøster meg med at det kunne vært så mye verre, hver gang jeg kaster lange blikk etter iskrem-skapene på butikken…)

Nå begynner jeg så smått å drikke menneskelige mengder vann igjen,  og jeg har en pakke store nakkekoteletter jeg skal legge i ovnen straks.  Krysser fingrene for at dette er konstruktivt for snarlig bedring.  Kanskje klarer jeg også å bygge meg en improvisert frittata/omelett – for i skapet har jeg store egg, en pakke bacon, en boks ricotta-ost – og spinat i både hermetisert og frossen utgave.  Mulighetene er der, men jeg gidder ikke å lage god mat før smaksløkene er på lag med meg igjen…

En lykkerapport til sist:  Etter godt og vel tyve kilos vekttap begynner jeg omsider å forstå selv at jeg har krympet. Siste noterte symptom var da jeg trædde på meg skjørt og ullstrømpebukser og ikke rev meg i håret over kne-valken.  Det er jo ingen kne-valk der lenger!

oktober 12, 2010

Er du syk eller lat?

Kari Jaquesson har vært frempå de siste dagene med kategoriske uttalelser om at fedme, det er ikke en sykdom man har, feit er noe man er.   Jeg tror motivasjonen bak dette er å «gi» ansvaret tilbake til individet,  og akkurat den biten forstår jeg – det er alltid bedre å være aktivt engasjert i å løse problemer som kan løses, enn å sitte passivt bak en endelig betegnelse.   Men Kari tror at trim er det eneste svaret når man vil slutte å være feit, og da er vi uenige.

Først og fremst må det jo understrekes at hun er altfor kategorisk med denne påstanden;  mange som er overvektige har blitt det som konsekvens av helsekomplikasjoner.   Selv har jeg en ME-diagnose som innebærer det som kalles «treningsintoleranse», og jeg hater det, men jeg blir altså bare dårligere, ikke bedre, av å pushe meg selv slik de fleste treningsopplegg foreskriver. Jeg gjør det jeg kan; jeg spaserer gjerne noen kilometer daglig,  men selv det er vanskelig når muskler og nerver ikke er med på laget.    Kjære Kari, jeg har pådratt meg en umedisinerbar akillessenebetennelse uten å ha gjort annet enn å spasere bedagelig i riktig fornuftige sko; hva hadde hendt med meg om jeg hadde jogget? …

Men jeg er heldig;  jeg har ikke PCOS,  stoffskiftet mitt er ikke så lavt at jeg har fått medisiner for det,  og jeg bruker ikke jevnlig medisiner som medfører apetittøkning eller betydelige hormonendringer.     Det jeg derimot har, er et avhengighetsforhold til hvete og sukker.   Når jeg ikke spiser disse tingene, er det ikke et tema – da er jeg rolig i kroppen, nærmer meg normalvekt,  spiser nesten i underkant av anbefalt kaloriinntak,  og alt er fryd og gammen. Jeg har kontroll.  Hadde jeg alltid spist som jeg spiser nå, hadde jeg aldri utviklet et overvektsproblem.

Men sannheten er at jeg har vært omtrent den karikaturen Kari skisserer når hun snakker om overvektige generelt;  de som spiser en pose potetgull og melkesjokolade «hele dagen» og aldri, aldri får nok.   Det er både skam og nederlag i bunnen av den handlekurven som er fylt med Kims og Maarud og Freia og hvitt brød og kanskje et par epler som «alibi».   Jeg husker at jeg av og til kjøpte sugerørpakker eller oppjusterte mengder av noe for å få handelen min til å ligne innkjøp til en fest eller et selskap.   Det var så pinlig.

Og det stoppet meg ikke!  For så fort det var overstått kunne jeg komme meg hjem og spise meg rolig og komatøs igjen på sukker og brød.

Er dette slik «folk flest» har det i forhold til potetgullposen sin?   Jeg har tidligere vært kjederøyker i 40-om-dagen-klassen, og kuttet ut røyken omtrent på dagen, da jeg bestemte meg for å se om jeg kunne.    Det gikk helt fint; jeg har aldri, aldri opplevd nikotin-cravings,  og i alle fall ikke på samme nivå som sukkerbehovet som kunne sende meg ned gata til 7-11 midt på natten.

Jeg valgte, heldigvis, å aktivt engasjere meg i å løse mitt fedmeproblem – som jeg, når jeg legger godviljen til, antar at er det Kari Jaquesson egentlig vil at vi skal gjøre.  Jeg har tatt ansvar, og nå vet jeg at jeg er en «alkis», og at på samme måte som en tidligere alkoholiker ikke kan ta «bare en liten dram»,  kan heller ikke jeg ta «bare en liten porsjon sjokoladeiskrem, bare i kveld».    Jeg sier ikke at jeg aldri kommer til å falle i sukkerfella igjen – for det gjør jeg nesten helt sikkert- men det er en vanvittig kamp å dra seg ut av det igjen,  og på alle måter til det beste å bare holde seg på «vannvogna».

Men jeg mistenker at Kari J. ikke tar stilling til eksistensen av sukkeravhengighet.  Hun har gitt ut kokebok med tittelen «Ketsjup er ålreit», og om vi antar at hun snakker om erkenorsk Idun Ketchup,  så er det altså en tomatpuré med omtrent 20% rent sukkerinnhold –  og det er virkelig ikke ålreit.

oktober 4, 2010

Vilje og motstand

De siste par månedene har jeg vært en smule funksjonshemmet. Min høyre fot er nemlig lite samarbeidsvillig; den gjør vondt og responderer ikke på NSAIDer, ikke engang kortison. Etter røntgen og MR er likevel teorien at det er betennelser som er problemet; i flertall.   En (eller to) ved stortåa, og en i akilles-senen.  På samme fot, altså.   Det hele er veldig pussig, både på grunn av den manglende responsen på medisinering, og det at, vel – akillessenebetennelse – det er sånt man får av overbelastning og/eller fæle sko.  Skoene mine er snille, og jeg og ME’en min legger ikke akkurat ut på sprint i hytt og pine.

Den eneste aktiviteten jeg har utført i forkant av dette er en del gåing, hit og dit i byen, i rolig tempo – gåturer jeg liker godt og savner veldig nå som jeg har fått streng beskjed om å respektere smerten og sitte stille, og gruer meg til å bære klesvask gjennom bakgården, fordi det kommer til å gjøre vondt.  Jeg blir rett og slett litt stir crazy (sånn… hyttegalskap?)  av å ikke kunne gå et par kilometer når jeg føler for det.

Så jeg lurer på om jeg for eksempel skulle prøve annen aktivitet som ikke avhenger av høyrebeinet mitt. Litt styrketrening, for eksempel; det er ingen tvil om at jeg har godt av litt muskelbygging, her er det bare fordeler å hente.  Men tør jeg noe sånt? Det er ennå flere måneder til jeg eventuelt får møte en fysioterapeut med tilknytning til ME-senteret, men på det tidspunktet håper jeg jo virkelig at jeg kan igjen.

Jeg får prøve å samle flere idéer. Godt lesestoff og strategispill er dessverre liten hjelp for behovet for luft og varierte omgivelser.

september 16, 2010

Mål, delmål og belønninger

I det siste har jeg bare spist gode, fete kjøttkaker – godt for meg, men ganske kjedelig å se på.  En dag skal jeg samle forslag til variert krydring av slik mat, siden det faktisk er ganske lett å skape variasjon selv om maten fortsatt bare består av kjøttdeig og eggeplommer.

Men jeg vil skrive litt om mål, delmål og belønninger.  I dag er det nemlig ett år siden jeg spiste mitt aller første måltid fra spisdegslank, som jeg benyttet i overgangsfasen fra karbohydratrik til ketogen kost. Den dagen veide jeg tjue kilo mer enn jeg gjør nå, ett år senere. BMI’en min var over 37.  Nå har den bikket rett under 30, og min overvekt klassifiseres ikke lenger som skrekkelig fedme.    Jeg har fortsatt en vei å gå til normalvekt, men den veien ser helt annerledes ut nå enn den gjorde den gangen!

Jeg satte meg et mål som lander meg på omtrent 26 på BMI-skalaen. Det målet står jeg fortsatt ved; om jeg eventuelt vil mere ned, blir det en avgjørelse jeg tar da, og helst som en heldig effekt mens jeg legger om fra vektnedgangsmodus til vedlikehold med et kosthold jeg vil leve med.  Det jeg holder på med nå gjør meg tilfreds, men i det lange løp vil jeg nok sette pris på et bredere utvalg matvarer, inkludert bønner og kikerter.

I alle tilfelle: Jeg er i underkant av ti kilo unna det målet. Ti er et hyggeligere tall enn tretti, i denne sammenheng.   Jeg gleder meg veldig til den dagen jeg kan si at jeg har eliminert overvekten som helseproblem og utfordring.  Og, som en delt premie; å ha en kropp som ser riktig ut, som jeg kan bære hit og dit uten at jeg tar mer plass enn jeg skal.  Følelsen av mestring; å ha nådd et mål, å mestre egen kropp, å ha forebygget videre forfall.

Jeg har ikke vært så flink til å sette konkrete delmål med konkrete belønninger, underveis. Det har holdt med «Når jeg har gått ned en størrelse, får jeg et nytt plagg.»   En del utskiftning av garderoben har det da også blitt på veien,  både av nødvendighet og glede over at det har blitt så mye lettere å finne plagg som sitter pent.

Nå har jeg imidlertid et veldig klart delmål i sikte, og det er omtrent 4 kilo unna, foreløpig. Denne gangen har jeg klare belønninger linet opp, én av nødvendighet, og én av nysgjerrighet.

Nødvendigheten: En hårklipp!  Jada – det er ikke det mest nødvendige i den store sammenheng, men jeg er ikke så flittig med frisørbesøkene mine, og nå er håret for langt og slitt og jeg ergrer meg ofte over det. Da er det på tide å fjerne noe av det.

Nysgjerrigheten: Jeg vil veie meg på en sånn vekt som gir en kroppsanalyse og forteller hvor høy fettprosent jeg har på kroppen.  Det har vært planen hele tiden at dette var noe jeg skulle gjøre på dette tidspunktet,  ti kilo unna normal-BMI,  for å få dypere innsikt i hva som faktisk bør være min idealvekt, eventuelt å bedømme når fettmengden på kroppen min slutter å utgjøre en helserisiko. Et verktøy for videre målsetting, med andre ord.

I tillegg har jeg en gammel bukse i skapet, fra da jeg var 18 og det absolutt slankeste jeg har vært på noe tidspunkt.  Den skal jeg få på meg før jeg anser meg som ferdig med vekttapet.    Mer spennende mål enn dette har jeg faktisk ikke.  Jeg synes ikke jeg trenger annen motivasjon enn det å kunne føle seg hjemme i egen skrott – gjør du?

Stikkord: , , , ,
september 9, 2010

Glemsel og gjenoppstandelse

Oi… jeg glemte at jeg startet på dette bloggprosjektet, jeg!

Det har vært noen forstyrrede måneder, altså. Ettersom jeg har har opplevd stillstand i flere måneder, og ennå har 10-15 kilo overvekt, har jeg prøvd å endre litt hit og dit på matfatet. Først forsøkte jeg å spise mye mer grønnsaker, i tråd med Atkins-induksjonsprinsipper, men det fungerer ikke så bra for meg; Jeg spiser rett og slett ikke så mye i utgangspunktet at det lar seg gjøre å tilføre maten såå mange desiliter grønnsaker uten at det blir et ork. Men jeg prøvde likevel – da det ikke ga utslag vektmessig, prøvde jeg noen dager med enda høyere fettinntak enn normalt, og da skjedde det noe, gitt!

…En kortvarig glede, siden jeg deretter ble full av betennelser i kroppen, og det fører til en ulykkelig skrott som samler vann og nekter å gi slipp på noe som helst. Nå har jeg imidlertid blitt medisinert skikkelig, og krysser fingrene for at problemet snart, omsider, er borte. Da skal jeg gyve løs igjen med et kosthold hvor så mye som mulig energi kommer fra fett, helst opp mot 90%. Et slikt kosthold er såpass begrensende og «kjedelig» at jeg ikke ville anbefale det til LCHF-nybegynnere, eller i det hele tatt noen som er glad i grønnsaker og blir ulykkelig uten dem… dette er et tiltak som passer meg, litt fordi en begrenset meny ikke plager meg, og mest fordi jeg føler jeg kjenner kroppen min godt etter dette siste året med ketogen kost, og har all mulig tro på at dette kan være en løsning.

Hva vil et NCHF – No Carb High Fat – kosthold egentlig bestå av? Tja – litt egg, litt ost, kjøtt og fisk (helst i fetest mulig utgave, selvsagt), avocado, smør, olje, etc. Kanskje noen oliven og macadamianøtter også får være med. Kokosmelk er også en fin ting (så lenge man er forsiktig og velger den varianten som ikke har mer enn 1g karbohydrat per hundre gram). Det finnes sannsynligvis flere egnede varer, jeg tenker å lage meg en så omfattende liste som mulig, men det består altså av 100% naturlig mat. Meieriprodukter vil måtte begrenses av den enkle grunn at de inneholder ganske mye karbohydrater i forhold til en kostholdstilnærming som dette.

I tillegg vil jeg selvsagt flittig spise kosttilskuddene mine, med vekt på c-vitamin og mineraler!

Stikkord: , ,